Chickpea and Coconut Cream Soup

1 medium onion in thin slices
3 table spoons of grated ginger
3 cloves of garlic finely cut
2 pieces of celery
1 carrot in thin slices
1 can of coconut milk (will check how it works with soy cream soon, not that delighted with the amount of saturated fat you find in the coconut milk, but coconut milk is tasty)
1 can chopped tomatoes
1 can chickpeas
1 teaspoon cumin
1 teaspoon paprika powder
1/2 teaspoon turmeric
a little chili powder
salt or vegan stock
a little lime juice
some chopped parsley

fry the onion and the carrot in rapeseed oil, add the garlic, ginger and sliced celery, fry for a minute

add coconut milk, tomatoes and chickpeas, add spices while tasting, limejuice and parsley

boil for 15 minutes, if too thick add a little water, next time we actually decided to serve it as a casserole with couscous

enjoy!

From this web site, but with a few modifications: http://veg-veg.no/mat/middag/suppe_kikerter_kokosmelk

Wegner's Peacock Chair

Hans J. Wegner: Peacock Chair, 1947 - an old dream of mine picture (link)

Stavanger Punk - the Forgotten Chapter Interview with Vemund Ekle

Part of the story about punk in Stavanger, published in Øyafestivalen's magazine. By Kristin Linnea Backe, photographer not known.

Punk i Stavanger – det glemte kapitlet

Vemund Ekle kommer feiende mot meg. Han likner på Helene Uris rødhårede karakter fra boken De beste blant oss. Han har selv blitt forsker siden tiden som sjefspunk i Stavanger. Nå er han medisinsk sosiolog. Vi finner et rolig sted og setter oss for å snakke.

-Fortell meg hvordan det hele startet? Hvordan ble du punker?

-Hvordan det hele starta? Det er et vanskelig spørsmål, punker er vel nesten noe man er, men første gangen jeg så noe som hadde med punk å gjøre, tror jeg var en lørdag, hjemme på Hinna i 1976. Jeg satt og bladde i VG og så plutselig et oppslag om et band som het Sex Pistols. Jeg ble sjokkert. Jeg var 11 år gammel og hadde hørt om sex bomber, men sex pistoler hørtes helt rart ut. Det skulle gå enda ett år før jeg kom borti det på alvor. Jeg hadde en kamerat, Geir, som var noen år eldre enn meg. Vi holdt på med musikk sammen og dro gjerne og kjøpte plater på lørdager.

I Stavanger var den store plateforretningen Brødrene Fosse, en svær butikk med lytterom i kjelleren og veldig godt utvalg. De var interessert i musikk de to gamle brødrene og ansatte var unge, flinke folk. Sissel, en av punkerne i Stavanger, jobba der. Hun var nok årsaken til at jeg ser en gul plate lyser mot meg da jeg kom inn en lørdag sammen med Geir. Jeg kan huske det ennå, Never Mind the Bollocks, Here Is the Sex Pistols, sto det. Jeg kjøpte den øyeblikkelig.

I 1978 var jeg i Oslo. Jeg gikk på Karl Johan med foreldrene min og ser i Musikkhuset at det står en plate med et punkeomslag i vinduet. Det var Sham69 sin andre LP og det var fullt av avisutklipp på forsiden. Det tente meg med en gang. Jeg kjøpte den og likte den.

Den høsten begynte jeg på ungdomskolen og la tilfeldigvis merke til en fyr jeg aldri hadde sett før bli spurt i en litt hånlig tone om han ikke var punker. Det svarte han bekreftende på. Det var Otto. Dagen etter hadde han med seg en hel plastposte med fansiner til meg: Cityrockers, nå kommer jeg ikke på flere, men han hadde alt og hadde skrevet litt med folk i Oslo og sånne ting. Jeg hadde også en kamerat fra barneskolen som da nettopp hadde flyttet til Hinna, Jørn, og det ble Jørn, Otto og meg som begynte å henge sammen og ble punkerne på Hinna.

På et tidspunkt synes vi det var litt kjeldelig å være så få. Vi besluttet å gjøre noe med det og laget en plakat hvor vi skrev: «Punkere, møt opp ved det gamle lokomotivet på Stavanger Jernbanestasjon lørdager klokka 12». Vi dro inn lørdag klokka 12 for å se om det kom noen, og allerede første gangen kom det tre stykker vi oppfattet som litt eldre menn. Det var Thomas Svendsen, Arild Rein og Frode (ukjent etternavn). Vi var litt skeptiske, men vi ble med dem til Thomas Svendssen som bodde i en bitte, bitte liten leilighet oppe på Storhaug. Der hørte vi på musikk. Disse tre mennene var litt sånn progtyper, nå er det kanskje urettferdig å kalle dem tre menn, for de var ikke så forferdelig mye eldre enn oss, men vi var tross alt bare rundt 13, 14 år, så de virket ganske store.

Vi var litt oppe hos Thomas på lørdagene. De var litt eldre enn oss, så de hadde plater som de bestilte fra England. De hørt mye synteziser musikk, men fikk med seg litt punk fordi de kjøpte nye artister de hørte om. De fikk en del ting som ble for harde for dem og solgte det da til oss punkere med stor glede. Det var ikke så mye radio og muligheter for å få hørt musikk den gangen som det er nå.

Ellers var platebutikken til brødrene Fosse ganske godt utstyrt. Sissel jobbet der og hun tok inn ganske mye punk singler. Sissel sminket seg helt vilt og bestilte mye klær fra England. Hun kunne for eksempel stå i butikken i klovnedrakt med krage rundt halsen på lørdag og selge plater. Vi hang litt en annen plass også, en bokkafe i Rosenkrantz gate som jeg tror SU drev. De solgte sosialistisk litteratur, men hadde også noen plater. Det var ikke mange, men de hadde f.eks. Brød, det er jo de som ble til Kjøtt senere. Helge Gårder sang: «La oss verra i parken, la oss røyke bloss, la oss få ha våre egne liv og hold deg unna oss». Så det var ikke akkurat for oss punkere. Det er grunnen til at jeg aldri kjøpte den. Senere har det vist seg å være en skikkelig klassiker i norsk musikkhistorie. Den kom i en brødpose og greier. Jeg angrer litt på at jeg ikke kjøpte den, men sånn er nå det. Det ble for friket for oss.

Samleplanten Jazz er farligt, punk er traurigt kjøpte jeg på bokkafeen. På bokkafeen satt det også en som heter Svein Arne Tinnesand. Han er jo den som gjerne har fått uttale seg om hva Stavanger punken pleide å være og har blitt intervjuet av Trygve Mathisen i forbindelse med boken: Tre grep på sannheten. Dessverre har Svein Arnes hukommelse vært uhyggelig tynn. Det kan kanskje ha med at han var en veldig perifer skikkelse i punkmiljøet i Stavanger? Han kunne ordne en del ting for oss, fordi han var litt eldre og hadde noe organisasjonserfaring i forbindelse med ungdomsbevegelser, og ved hjelp av ham ble Stavanger Rockeklubb til. Det samla en del flere folk. Vi hadde konserter med Det aller Verste, med Kjøtt og bandet til Henning Kvitnes – Saturday Cowboys. Front Page var på Levisturne. Vokalistens Levisbukser sprakk på scenen og vi lo jo godt av det. 

William Hellvik var også en sentral person. Han var en lærer som starter opp en plateforretning: Rock&Rolls. Det ble platebutikk og kafe. I begynnelsen lå den i en bakgård. Det var kjempekult, bra musikk og ikke ublupriser. Etter en stund flyttet han til Breigata og fikk skikkelig plateforretning. Han kunne nok greid det som plateforhandler. Dessverre la han ned etter hvert. Rock&Rolls var en sentral ting i Stavanger, ingen tvil. Det pene bæn sin andre singel er gitt ut på Rock&Rolls Records. Svært mange av de gamle punkerene har med William å gjøre enda. William er reggeamann og har sitt eget band: Rub a dubs.

Det var ikke mye bråk med Stavangers punkere, men det var en gjeng i Stavanger som kalte seg Black Devils. Angivelig var innvielsesritualet der å bli pisket med einerbusk greiner. Om det var virkelig eller ei vet jeg ikke riktig, men de likte Rolling Stones og AC/DC og var fiender av oss punkere. Vi brydde oss ikke så mye om dem, men de brydde seg en del om oss. Stavanger er en misjonsby, så det var på Solborgkafeen, en kristen kafe med solid klientell av eldre damer, eller på Misjonshotellet vi pleide å henge. Misjonshotellet hadde vår favorittrett, som var «hjernemasse i menstruasjonsblod». Det var en form for pudding i rød saus som hadde fått dette lekre tilnavnet. Misjonshotellet hadde også en altan hvor vi kunne klatre opp på taket og sitte og drikke øl. Det var en populære plass som lå i Stavangers eneste breie, store gate, Klubbgaten. Det var så urbant som det kunne bli i Stavanger. Men det var på Solborgkafeen Jørn og jeg satt da en av sjefene for Black Devils, Tarzan ble han vel kallt, eller kalte seg selv, kom inn og sa at oss at vi måtte komme bort til ”Bingoen” – en lokal spillebule. Vi ventet en liten stund, men så valgte vi å gå bort. Der sto gjengen fra Black Devils som skulle banke oss. De var vel en 15-16 stykker som stilte seg rundt oss og begynte å sparke og slå, men det pågikk ikke særlig lenge. Det var en nokså underlig seanse med to punkere som var omgitt av en gjeng andre skinnjakkekledde fyrer som kom med spark og slag. Etter kort tid gikk vi bare.

-Lite juling med andre ord?

-Det skjedde lite av sånt i Stavanger. Det var vel den eneste gangen vi fikk juling. Klart, av og til var det noen fulle menn som ville banke oss, men vi hadde alltid jentene på vår side og ble stoppet av dem.

En skikkelig morsom punkehistorie, var da en kompis nettopp hadde fått seg kjæreste. Vi var på besøk hjemme hos ham en hel gjeng sånne små skinnjakkekledde gutter. Kjæresten hans som også så ut som en liten skinnjakkekledd gutt var med hun og. Så da far til kompisen min kom for å snakke med ham, men ikke fant ham inne hos oss i selve stuen, gikk han inn på soverommet hvor han fant ham i full klinsj med det som faren trodde var en liten skinnjakkekledd fyr. Han gikk bare rett opp igjen, men da vi skulle gå, ble kompisen min kallt inn til på teppet. Faren lurte på hvem denne gutten var. Det ble forklart at det dette var en jente, men jeg tror at faren i en times tid trodde han hadde løsningen på hvorfor sønnen kledde seg- og oppførte seg så uvanlig.

Vemund ler, tenker litt og tar en slurk vann. Han strekker seg og begynner å fortelle om rockeklubben.

- Før rockeklubben startet, hadde Stavangen en ganske bra konsertscene som kaltes Korvetten. Den finnes ennå, men har endret seg mange ganger opp gjennom årene. Den gangen var det Terje Vallestad, en stor pådriver i Stavangers kulturliv, som hadde Korvetten. De aller verste og Lumbago var noen av bandene som spilte der da. Jeg kommer ikke på flere. Det kan godt være det bare var de to av de norske new wave bandene som var der den gangen.

Med Lumbago ventet vi på dem da de kom og spurte om vi skulle bære utstyret inn mot at de hjalp oss inn. Vi var bare 14-15 år. Det var greit. De avtalte med vaktene at så lenge bandet passet på at vi ikke drakk øl, kunne vi være der. Mor og far lurte veldig når jeg kom hjem og stinka av røyk og øl ved ett tiden om natten, men de stolte på meg, så det gikk bra. Det var skikkelig livlig der nede, new wave bandene spilte lengre enn hva Korvetten vaktene ville. Jeg mener det var på Lumbagokonserten at vaktene trakk ut sikringen for å få slutt på konserten på kvelden, men det var gøyalt å være med på sånne ting som bitteliten guttunge. Jeg har ennå takkebrevet som Morten Jørgensen sendte til oss alle tre etter en konsert og jeg kjenner fortsatt Morten. Han bare ler og sier at han husker ingen ting av dette nå, men jeg kommer hvertfall aldri til å glemme det og Lumbago. En av grunnene til at rockeklubben oppsto, var at det skulle bli et alkoholfritt alternativ for ungdommen. 

Bandet vårt, Propaganda, hadde øvingslokale på gamle Tjennsvold skole. Det var det eneste tilbudet Stavanger Kommune hadde til ungdommen slik at de kunne øve. Cameleon Cirkus hadde også øvingsplass der. Det var Pia Myrvoll og Randy Naylor som var Cameleon Cirkus.

Den siste rockeklubbkonserten var husokkupasjonskonserten. På denne konserten skulle også Datakluss spille, bandet til Harry Nordskog. De var så geniale at de gikk til Rogalands avis og fortalte at det skulle være husokkupasjon samme kveld for å promotere seg selv og konserten. Dette sto da i morgenutgaven av avisen. Det var kanskje én fordel som kom utav det. Alle i Stavanger som hadde interesse av et eller annet, dro inn til byen for å se hva som skjedde. Det var fullt av folk i byen. Den kvelden sto jeg også på scenen. Det var eneste gang. Jeg spilte bass i Propaganda. Da konserten var slutt, var alle er på vei for å okkupere huset. Det var så mye folk, men det var ett problem: politiet hadde også lest avisen.

Det er ikke mange ganger militærpolitiet har blitt brukt mot sivilister i fredstid, men her var de. Det var ikke lenge vi var inne i huset, politiet brukte tåregass med en eneste gang, men Cameleon Circus med Pia Myrvoll og Randy Naylor sto oppå en mur og blåste i hjemmelagde trompeter i tåregass-skyen. Det var en helt fantastisk stemning den kvelden.

Etter husokkupasjonskonserten var det ikke så mye Rockeklubb lenger, men vi hadde fått i gang dette med husokkupasjoner og politikerne hadde fått litt mer bilde av hva som trengtes samtidig som Høyre ville bli kvitt en gammel rønne opp på Løkkeveien. Vi skulle da få ungdomshus. Det var en kjempefin periode hvor alle jobbet. Vi brøt opp gulv, vasket og ryddet, men den herligheta varte ikke lenge. Kommunen hadde en del planer om hvordan dette skulle være. Vi ble kastet ut og det ble satt inn noen arbeidere i stedet som laget huset om til noe som så ut som et venterom i et sosialkontor. Men, vi fikk en murvegg som vi skulle få lov å skrive på med sprittusjene våre. Ellers rykket de inn med to heltidsansatte som skulle ta vare på oss. På allmøtet ble det vedtatt at huset skulle males rødt, så overraskelsen ble temmelig stor da en av de ansatte kjøpte inn hvitmaling. Det var mye krangel med ledelsen og utrivelig, men de hadde ingen sanksjoner, så vi kunne drive en del som vi ville, men huset ble etter hvert stengt for brukerne.

Den avsluttende hendelsen er vel da Svein Arne Tinnesand, som hadde fått seg en slags halvoffisiell rolle som kommunenes mann i forbindelse med huset, og kompisene hans kommer en lørdag og skal låse seg inn. Da står alle brukerne av huset der og en roper: «Der er dem som stengte huset». Alle bare reagerer momentant, 50-60 stykker begynner å springe mot Tinnesanden og gjengen hans, som snur på helene og springer alt det de kan opp gjennom Kannik med alle etter seg. Det sto to politibiler der i forbindelse med bråket. De gikk til direkteaksjon og sperrer oss av så Tinnensanden kommer seg unna. Det er siste gangen Tinnesanden hadde noe med Stavangerpunk å gjøre. Så reiv de huset med tingene våre i. Ingen fikk hente det de hadde der. Da var det slutt på punk, da var det slutt på alt i Stavanger. Det har vel knappest skjedd noe siden.

Snapshots of Nina in National Costume

LIFE, LOVE, PEACE, GRATITUDE, JOY!


Victoria de los Angeles sings Handel's Oh, Had I Jubal's Lyre

Picture of Victoria de los Angeles from the web

 http://www.youtube.com/watch?v=xZ-l03C3JzQ

Myrull 2

Myrull (Eriophorum) the Hamster

Oz 2

Interview in Norwegian with Professor in Nutrition Svein Olav Kolset

La maten være din medisin

Å komme inn i ernæringsdelen på preklinisk institutt er som å komme inn i det mest fantastiske kontorlandskap. Dørene er i vakker glasskunst av Guttorm Guttormsgård, det er pastellfargede vegger og utsikt over byen fra pauserommet. En blid professor Svein Olav Kolset ønsker velkommen.

- Mat er jo noe av det man utsetter kroppen mest for, kan du si noe om matens innvirkning på medisiner?

- Dette er et bredt felt. En del medikamenter som for eksempel antikoagulanter er avhengig av visse strukturer som K-vitamin kan interferere med. Man må altså passe på K-vitamin inntaket hvis man går på antikoagulanter. Antihypertensiva kan bli påvirket av kjøtt og lakris, men dette blir litt for spesielt interesserte. Én ting er imidlertid viktig i disse overvektstider; en del psykofarmaka påvirker appetitten. Man vil da i tillegg til de psykiatriske problemene få en overvektsproblematikk. For mange blir dette et kjempeproblem. Her oppe på Gaustad, er et noen som har jobbet målretta med å bruke fysisk aktivitet i behandlingen for psykiatriske pasienter. Der tror jeg det er mye å hente. Fysisk aktivitet i seg selv er positivt for mental helse. Dette er litt på sida av det vi snakker om med ernæring, men jeg tror det er viktig som student å være klar over den problematikken, da det er dere som kommer til å møte den.

- Kunne du fortelle litt om ernæring som kunnskapsbasert fag?

- Vi har de nordiske ernæringsanbefalingene som kom på engelsk for første gang nå i 2004 (Nordic Nutrition Recommondations, ISBN 92-893-1062-6). Boken er et kjempearbeid og viser at man hele tiden overvåker kunnskapsutviklingen. Nye grupper går nå igjennom all tilgjengelig litteratur og skriver nye anbefalinger som da vil komme ut om noen år. Nytt er også at man kommer med aktivitetsanbefalinger.

   Fysisk aktivitet er en så integrert del av ernæring at man ikke kan tenke seg det ene uten det andre. Noe av utfordringen, er å oversette disse anbefalingene til matvarebaserte råd. Det er noe ernæringsrådet arbeider med nå. I stedet for å si at man skal spise så så mye karbohydrater, anbefaler man mye av visse matvarer og mindre av andre. Matvareindustrien følger dette til en viss grad opp med nøkkelhullmerking, da i håp om at forbrukeren blir mindre forvirra av alle matvaretypene i butikken. Boken er et sterkt hjelpemiddel for de som skal jobbe mye med aktiv kostholdsveiledning. Man trenger ikke lese hele, men bruker den som en oppslagsverk. Anbefalingene er et nyttig kunnskapsinstrument i ernæringsfeltet.

- Som gammel lærer, er det veldig fristende å spørre et par pedagogiske spørsmål. Hva mener du er det viktigste grepet man kan gjøre kostholdsmessig for å hjelpe kroppen til bedre livskvalitet?

- Man kan si en del generelle ting om kosthold, men man også rette råd spesielt til definerte undergrupper, da generelle kostholdsanbefalingene på befolkningsgruppebasis, eller spydspissing mot barn, unge, eldre eller mot de som er i ferd med å bli overvektige. Det er vanskelig å framheve én ting. Likevel er det en del generelle anbefalinger: Man skal passe på fettinntaket sitt, både fordi metta fett ikke er gunstig og fordi fett i seg selv inneholder mye kalorier.

   Man skal øke inntaket av grove kornprodukter, både fordi det bedrer tarmfunksjon, og fordi det bedrer glukosekontroll for de som har vanskeligheter med å regulere blodsukkeret. Det kan også regulere kolesterolstoffskiftet, og gir deg et rikere kosthold enn om du bruker loff og enklere brødsorter. Du får i deg masse ekstra mikronæringsstoffer på denne måten. Dette er ofte undervurdert debatter. Man får mye gratis ved å bruke helkornsprodukter.

   Så er det dette med mer frukt og grønt. Vi ligger ikke så godt an selv om vi har hatt flere kampanjer på det. Det er mye mer å hente, men nå snakker vi om forebyggende helsearbeid, og det er noe av det vanskeligste som finnes. Frukt og grønt inneholder mange nyttige næringsstoffer, og spiser du mye av det, får du ned kaloriinntaket ditt. Det er en sekundæreffekt som er veldig vesentlig og på mange måter undervurdert.

   Man snakker om tallerkenmodellen hvor man deler tallerkenen i to og lar grønnsakene fylle halve tallerkenen. Hvis du får folk til å gjøre det, har du lagt et godt grunnlag for helse og vektreduksjon. Et økt fiskeinntak er også en fordel. Det kommer mer og mer data som viser at flerumetta fett i fisk har antibetennelseseffekter som kan være veldig gunstige for folk som går med kroniske sykdommer. Dette fettet kan også være med på å dempe noe av den inflammasjonsresponsen som kommer som en sekundæreffekt hvis man har overvekt og type 2 diabetes. Veldig mange av de generelle anbefalingene får viktige konsekvenser også for store sykdomsgrupper som hjerte/kar, overvekt og type 2 diabetes. Det forebyggende helsearbeidet med vekt på kosthold og aktivitet er undervurdert og vil i fremtiden kreve mye av leger og klinisk ernæringsfysiologer.

- Hva vil du si er det største problemet når man som allmennpraktiker skal gi pasienten kostholdsråd?

- Allmennpraktikeren har ofte har dårlige kunnskaper sjøl, for dårlige hjelpemidler og det sikkert kunne vært bedre kurs. Selv om vi har litt ernæring her i Oslo og også i Bergen, har forebyggende helsearbeid ikke den statusen det må få i framtiden. Det er viktig å kunne kommunisere med folk når man sitter på legekontoret. Folk kan generelt ikke så mye om ernæring og blir lett forvirra. Hvis man ser på hva de store, tunge organisasjonene mener om kosthold og helse, enten man snakker med Revmatikerforeningen, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke eller Kreftforeningen, er kostholdsrådene forbausende like. Folk i helpeapparatet må lese seg opp for å ha et godt fundament for å kunne veilede pasienter.

   Forebyggende helsearbeid krever også mye oppfølging. Dette er en utfordring som jeg ikke tror noen har en fasit på. Det har blitt gjort noen interessante forsøk. Oppe på Romsås har bydelsoverlege Anne Karen Jenum jobbet med type 2 diabetikere i en stor innvandrer gruppe. Her har hun involvert hele nærmiljøet. Hun skrev om dette i doktorgraden sin og har publisert artikler i Tidskrift for Norsk Legeforening. Det er et eksempel på et prosjekt som har gått over lengre tid med gode effekter, da også preventivt for mange av pasientene som er overvektige.

   Generelt bør jo leger bli flinkere til å samarbeide med klinisk ernæringsfysiologer og da må bør man vite hvor man finner dem. De som jobber med pasientgrupper hvor dette er veldig relevant, bør ha et godt samarbeide med ernæringsfysiologer og også fremme faget i sykehussammenheng.

   Som allmennpraktiker blir det litt verre, da er man ikke i sykehussystemet, og må henvise til poliklinikker og til private aktører. Man må vite hvilke som er gode. Det er en forening som heter KEFF – Kliniske Ernæringsfysiologers Forening som kan være en innfallsport. Det er også mye godt brosjyremateriell på nettsidene til Helsedirektoratet. Så må man høyne eget kunnskapsnivå om ernæring, rett og slett kunne mer om matens betydning for helsa. Rådene man gir folk, må man ha kunnskapsbasis. Grønn resept ble ikke spesielt populært hos legene da det ble lansert i sin tid. Ideen var å bruke kostholds og aktivitetsveiledning, især for pasienter med hjerte- og kar sjukdommer. Det kan imidlertid være at ordet resept gir feil assosiasjoner? Man kan kanskje heller jobbe med livsstilsintervensjoner og grupper? Det er bare fantasien som setter begrensninger. Grunntankegangen er at ernæring må bli en selvfølgelig del av det forebyggende helsearbeidet. En stor utfordring i det framtidige helse-Norge.

Oz

From the Tedddy Bear Hospital

Garlic?

I do tend to do too much, and now I got involved in the medical student's magazine, Æskulap. I even managed to jump into what feels like a hornet's nest as I agreed to do an interview about medication long before the topic comes up in a course at school. A professor in nutrition agreed to talk to me and I sort of hope to get him to pose with a garlic. It will be an interesting week.

Oslo Photo Marathon and the Teddy Bear Hospital

And then there was Oslo photo marathon. Twelve pictures in twelve hours, it was quite an ordeal. Thankfully Bjørn André and his sister were there to give excellent critique. Hunger, the Scream, this is also Western Oslo, A City in Motion (uploded under), Night in the City. I should have brought a tripod, I was lying on the pavement taking pictures all over Oslo and came to understand that I need Ashtanga Yoga again sometime soon.

200 entered on line, 110 started and 80 finished. There will be an exhibition, but that is in a month. It was great though and borrowing Bjørn André's hammock in between shots was a lifesaver. Will do it again next Saturday if given the chance, it was great, but it is more likely that the next big thing is being a teddy bear doctor on the 18Th. The medical students in Oslo are collecting money for a good cause, and part of that is the teddy bear hospital for the children. Some friends said they'd bring their teddy bears. They are most certainly not children any more, but still very young at heart.

Photography

It's quite scary trying to hold an exhibition of sorts. This blog has been a bit of this and that, but I've sort of decided to try to write about the process of learning how to take pictures. Somehow I can't really think of making them, I take them, it seems like the right word for now.

It started when I, after years of craving, got a Ricoh GX200 about a year ago.  All of a sudden I could see with the camera and go chasing after shades of green. I'm not sure what it is with the colour green and me. I wanted some feedback on what I was doing, and on a whim I sent some photos to International Garden Photographer of the Year. Then I got highly commended and ended up in a photobook. I decided it was time to learn some technique and get an even better camera. There is so much to learn and possibly a voice where I can play, having serious fun. It is like learning to talk again. And the process is all mine.

The Maple

A few days ago our 150 year old maple got struck by lightning and cut in two. It damaged and old pear tree as a huge branch landed on top of it. My old friend has to be taken down and one of the very few really big trees in Oslo is no more.

Every week a lovely newsletter from Japan arrives. Here is the last one:


Hello from Japan- this is Kimono Flea Market Ichiroya's Newsletter No 348. (see www.ichiroya.com )
This is Yuka, I am writing the newsletter today.

When Ichiro and I have landed at Bhuj from Mumbai in India during day time, the temperature was around 46 degrees Centigrade(approx 114.8 degrees Farenheit). We have never experienced this hot temperature, so it was so interesting. I could not imagine the heat before but actually, it was not bad at all. The air was so dry.  We take a bath everyday at home and the temperature of the hot water is around 40-42 degrees C, so we thought we could never bare the temperature before we arrived in India. It was not as bad as we expected.

Japanese summer is so famous with humidity. The hottest time, the temperature becomes around 36 degrees(Centigrade). It is approx 98 degrees Fahrenheit in most of Japan. The humidity is what really makes Japanese summer so impressive:-) Probably, the word `sticky` expresses well about Japanese summer. Imagine you are in a sauna- it may be easier.

Of course air conditioning is all over, so it is not too difficult to spend summer in Japan now but since air conditioners create as much hot air as cool air, they make outside air even hotter. Too much temperature difference sometimes makes us sick and it is hard to adjust. We see many office workers wearing cardigans and covering knees by blanket inside of their offices.

In the small villages in Kutch area in India, once we went into the house of the vales people, we did not feel the heat- the floor was cold and some houses had a fan on the ceiling. Even without the fans, the houses had a nice construction with air to go through. It was also interesting, we were often offered nice hot milk tea(chai)at their houses. Icy cold drinks
are so popular in summer in Japan but while we had nice chai in India, I remembered my grandfather(and Ichiro's father too) always had a hot tea during summer, saying we should have hot tea in hot summer.

We remember, at Mumbai, we saw many people were walking along Juhu beach of Arabian sea in the morning. The temperature of morning and night was quite cooler and nice!
In Japan we call the hot night with no air as `Nettaiya`(it literally means `Tropical night`).
People became not patient and use air conditioning at night also,so there is a vicious circle-
we open windows hoping to have a nice air but find unpleasant warm air.

When there was no air conditioner,  these are the things for summer, and now these things gave us so nostalgic feelings.

*kaya--mosquito net
*uchimizu--sprinkle water around the house
*furin--windbells

All houses smelled with Katori senko, pyrethrum coil, and everyone was opening the windows, so we could hear the laughters and the noise from neighborhood.(We could often hear the baseball live game from TV and the cheering voice also).

Hiyayayakko(cold tofu with seasonings)and soumen(cold noodles)were on the supper table very often. Mugicha(cold barley tea) was always around. Mothers were busy making mugicha for children and everyone in the family. Big yakan(kettle) full of mugi cha were always cooled off in cold water. Many people had sensu, folding fans in their bags, both men and women used folding fans very often. Women often had fans with good scent(Byakudan-sandalwood). Parasols and handkerchief were must items of women when going out.
For children(sometimes adults too), haramaki-belly band was the must item. They are still used widely to keep stomach from getting cold.

Furin(windbells) do not make temperature down but the sound gives us some feeling of coolness. We might have mentioned before, but summer kimono are said to take a part like furin. Wearing kimono in summer is like being a furin- you have a role to sprinkle a little cool air and summer spirit. If you wear summer kimono, we recommend to use folding fan and may be a parasol too. When you wear yukata, uchiwa(paper fan) is a good accessories too. You can drive off mosquitos with the fan, and you can tuck the fan into tie obi in the back when you do not need it.

The famous painting by  a Japanese painter, Seiki Kuroda shows a typical woman figure in summer(the title of this painting is Kohan-Lakeside).

A Great Essay in Norwegian about Nutriton

http://www.vibekethorp.no/fetprofitt.html

Nut Crumble, Mashed Potatoes and Vegetarian Gravy

900 g peeled and diced vegetables: carrots, swedes, turips, onions, celery
100 g butter
salt and pepper
75 g rolled oats
150 g nuts
1 onion
1 garlic clove
1/2 teaspoon thyme or mixed herbs

Preheat oven to 180 C
Steam vegetables until tender, drain - reserve water
Purée one third of the vegetables with 25 g butter and possibly some of the reserved water in a blender, add the purée to the rest of the vegetables
Make crumble topping mixing the oats, nuts, the onion, garlic, herbs, slat, pepper and the rest of the butter in a blender
Sprinkle the mixture evenly on the top of the vegetables in an oven proof dish
Bake for 30-40 minutes until lightly brown

Vegetarian Gravy

1 onion, peeled and chopped
2 tablespoons of oil
2 tablespoons of plain floor
450 ml vegetable stock
1 tablespoon soy sauce
salt and pepper

Fry the onion in a saucepan for 5 minutes, add flour and cook for 5-10 minutes until the flour and onion are nut-brown, add garlic and gradualy stir in the vegetable stock. Bring to boil and simmer for 10 minutes. Add soysauce, salt and pepper to taste.

Mashed potatos

Cook potatoes and sweet potato until tender, add olive oil and rice milk, salt, pepper and a couple of mashed garlic cloves, mash until blended.

Enjoy!

Another Pic from Australia

Pear and Squash soup

two pears

two rather big courgettes

an onion

a few cloves of garlic

two potatoes

organic vegetable stock

cold pressed oil

cream/soy cream

Fry the onion and the garlic in oil until tender, add the rest of the vegetables and the stock. Boil until tender. Run in a food processor. Add cream. Enjoy.

A Couple of Pics from Oz

 

Cauliflower and Lentil Soup

One big cauliflower, vegetable stock, onions, garlic (5-7 bulbs), good oil, soycream, lentils.

Fry onions and garlic until tender in oil, add lentils and cauliflower, cover in water, add stockcubes to taste, cook until vegetables are tender. Puree in blender and add soycream. Enjoy.

New Camera

The Queen Anne's Pocket Melon on the Prowl - Highly Commended in International Garden Photographer of the Year http://www.igpoty.com/competition03/gallery_PlantPortraits.asp?parent=gallery



Sofie, our sweet little commander in chief.

Fastelavens Boller

So rose tea it is, together with "Fastelavens boller" - buns filled with cream, eaten on the last Sunday before lent.

Buns

1/2 litre soy, rice or oat milk ( I don't believe in pasteurized cow milk products and not pasteurized milk is hard to get here)

fresh yeast or a packed of dried yeast (fresh is nice)

some rapeseed oil

sugar to taste, possibly brown cane sugar (this is hard, I haven't used a recipe for years, taste the dough)

wheat flour or spelt flour until the dough gets nice and sticky (a little less than a kilo)

a little salt?

cardamom (half a teaspoon)

some seeds from a vanilla pod?

Warm the milk until 35C, mix with yeast (if dried, use a little 40C water and a little sugar to "wake" the yeast, leave until frothy and add to other ingredients)
Add other ingredients and leave to swell. Make buns on a floured surface, swell on baking plates before put into the oven.

Bake in 200C oven until brown

The buns tend never to taste the same. Use your instinct to try out a new taste.

If Fastelavens boller, cut the buns into two and put whipped soy cream in in between the halves.

Enjoy!

The Sacred Lake

It feels like a long time ago, but it is no more than 23 years, how time flies, when M and I went to see the movie made after E. M. Forster's book A Room With a View. We were romantic teenagers back then, and dreamt of a beautiful, intellectual hero sweeping us off our feet. The lovely actor in the movie fit the mould perfectly. We were enraptured. One of the funniest scenes in the movie was when the hero, the heroines brother and the reverend ran naked around the bathing "puddle" called The Sacred Lake.

There used to be a nice, little lake close to where I live, but it got drained a few years ago, possibly in the name of progress. Last year, though, my boyfriend and I went for a walk in the woods nearby and found the "lake" in the picture by accident. It's not really a lake, and it was by far too cold for bathing or running around naked for that matter, but it was secluded and the light was interesting. My boyfriend is very different from the heroes of my teens, thankfully. I'm lucky to get to know him even if our relationship does not resemble a romance novel. Life doesn't, and that's quite good actually. It would be too syrupy otherwise, but here is our Sacred Lake.

The Christmas Tree

Our commander in chief, Sofie, the hamster, climbed the Christmas tree yesterday, more or less demolishing the needles as she went along. Unfortunately she will have to wait for the climbing orgy until we take it down, otherwise there might be no needles left in say three days.




The tree is beautiful, but every time a needle falls off, there is a huge thud. It makes me nervous, but there are a few hundred needles, so the tree might last a few more days.

There are obviously trends when it comes to tree decorations as well. My mother came here with some new ornaments and they made the beautiful ones from last year look outdated. Well, the tree looks pretty fabulous anyway and has its own acorns.

All I want for Christmas is a squirrel obi

in addition to my my friends having a good time celebrating and resting.

(Pics found on www.tokyo135.com)

Vemund's Reindeer

As Christmas is approaching, the song "Grandma got run over by a reindeer" starts buzzing in my head. Quite the nuisance! But, my partner makes a lovely reindeer with apple and sour cream sauce. Here is the recipe:

Fry chopped onions and a pressed garlic clove in oil or good butter.

Add chopped reindeer meat, fry for a little while, add a finely cut apple.

Simmer in sour cream.

Add salt and pepper.

Works nicely with oven baked potato wedges with rosemary (potato wedges, oil, salt, rosemary
baked inn 200C warm oven until tender.)

Sofie - aspects on being a professional rodent

Our little darling, Sofie Amalie, is a professional rodent, and she never lets us forget it. She is the kindest little girl, climbing my skirt, resting on my lap to be petted, lying on top of her cage listening to classical music with her eyes partly closed, but she has an unhealthy interest in phone cables.

Thankfully she only chews on the old ones, the room where she exercises in the evening is full of cable salad and we need to keep a close eye on her little teeth. She also used to climb the curtains. One night, as I was doing some work on the laptop, I looked around to see if she were somewhere near. The the curtain moved. Soffs was climbing, and she was two meters above the floor. She is impressive, the curtains are not made of lace, they are solid linen. Thankfully she was an easy rescue. Lately she also discorvered how to get down, she uses a technique very similar to that of a human on a ladder. Impressive, but we try to keep her off the curtains none the less.

So, little Miss Pale Carrot Fur is quite a handful. Small and light, she is a fussy eater, mostly into organic vegetables and fruit, keeping her trim waistline and wellmanicured nails. She climbs on me as well. Preferably on the inside of my skirt. She feels like Miss Acupressue though, she has a healing touch.

These are her pawprints, after taking a dive into my teacup (not hot, and just a drop left).

Sofie